Hei og takk for at du skriver til oss.
Å oppleve panikkangst er vondt, men det finnes hjelp og det kan bli bedre. Det er fint at du skriver til oss og prøver å finne ut av hva og hvem som kan hjelpe deg.
Når uro og redsel oppstår i situasjoner som utenfra sett ikke er farlige, er følelsene ikke lenger til hjelp for oss, men heller det motsatte. Da forstyrrer de oss eller belaster oss. Vi har ikke bruk for slike varselfølelser i situasjoner som ikke er farlige. Når følelsene oppstår likevel, kaller vi tilstanden for angst, som en plage eller til og med en lidelse.
For noen mennesker blir angsten så plagsom at den blir helt uutholdelig, eller den gjør at personen som har angst ikke orker å gjøre ting, være sammen med folk, gå ut eller drive med andre gjøremål som for de fleste regnes som ganske hverdagslige fordi de er så plaget av redsel og uro inni seg.
Panikkangst kan oppleves veldig utrygt og det kan være vanskelig å vite hva man skal gjøre. Noen har hjelp av å fokusere på kontakt med kroppen sin, som å kjenne etter på føttene i bakken, rompa/ryggen i stolen, hendene på låret, som kan hjelpe med å få kontroll over pusten. At noen rundt deg vet hva som skjer med deg og kan minne deg på dette når du har panikkangst kan være til hjelp.
For mange barn er det mamma eller pappa som er de voksne det er lettest og mest naturlig å snakke med hvis det er noe som er leit eller vanskelig. Det er ikke sånn for alle barn. For noen barn kan det være vanskelig å snakke med foreldrene sine. Det kan være mange grunner til det, og det behøver ikke bety at det er noe galt verken med foreldrene eller barna.
Dersom du ikke kan eller vil snakke med mammaen eller pappaen din, er det fint å finne noen andre voksne det går an å snakke med. Det er ofte lurt å snakke om det hvis vi ikke har det bra. For noen barn er det sånn at de har en tante, onkel, bestemor, bestefar eller noen andre i familien de kjenner godt og stoler på. Da kan det være lurt å snakke med den personen. Andre barn har kanskje en lærer de liker. Da går det an å spørre den læreren om å få snakke med han eller henne. Kanskje har noen en fotballtrener, dirigenten i korpset, lederen på speideren eller noen andre voksne de treffer på fritiden som de kan snakke med. Helsesykepleier på skolen kan også være en person det går an å snakke med.
Noen ganger blir det viktig å kontakte legen for å høre hvilken hjelp som er den beste akkurat nå, for det finnes behandling som hjelper mot angst. Det vanligste er en form for samtaleterapi som heter kognitiv terapi, og eksponeringsterapi – som handler om å øve på å utsette seg for det man er redd. Noen ganger kan medisiner være til hjelp.
Hvis du ikke synes at den første voksne du snakker med tar deg på alvor eller hører ordentlig etter, er det lurt å prøve med en annen voksen. Ikke gi deg. Det finnes voksne som bryr seg om barn og vil lyttet til det de har å si.
Dersom du ikke har noen voksne rundt deg som du ønsker å snakke med, er du velkommen til å ta chatte med oss på den siden du allerede er inne på eller ringe oss på 90904848.
Vi sender gode tanker og ønsker deg lykke til!
