Når man leser om sykdommer på internett, kan det være vanskelig å vite hva som er riktig. Det finnes mye nyttig informasjon, men det står også mye som ikke er til å stole på. Dessuten er det som står på nettet ofte skrevet generelt og passer kanskje ikke for akkurat den som er syk.

 

Barn skal få informasjon

Den beste kilden til informasjon om sykdommen til noen du kjenner, er den som er syk eller de som behandler dem, som leger, sykepleiere eller psykologer. Helsepersonell har et spesielt ansvar for å sørge for at barn og søsken får informasjon om sykdom og behandling.

I Norge finnes det en lov som sier at helsepersonell skal spørre om en pasient har barn eller søsken under 18 år. Helsepersonellet skal sørge for at barna får den informasjonen de trenger. Mange sykehus har egne ansatte som har ansvar for å passe på at barn får informasjon. Noen steder er de flinke, mens andre steder trenger de å bli bedre. Hvis du føler du ikke får nok informasjon, er det lov å si ifra.

 

Hvem kan jeg snakke med?

Noen ganger kan det være vanskelig å snakke om sykdommen, spesielt hvis den som er syk ikke vil snakke. Da kan det også være vanskelig for helsepersonell å informere barna.

Hvis foreldrene ikke ønsker å snakke om sykdommen, kan du spørre andre voksne du stoler på, som en lærer, helsesykepleier på skolen eller foreldrene til en venn. Det er alltid lov å spørre om det man lurer på, og det er viktig å få hjelp hvis man føler seg alene med spørsmålene eller bekymringene sine.

Det er mye informasjon om sykdommer og behandling på internett, men ikke alt som står på nett er til å stole på.

Selv om det skulle stå noe som er riktig, er det likevel viktig å huske at informasjon på nettet ofte er generell og kanskje ikke gjelder akkurat den du kjenner som er syk. Den beste måten å få riktig informasjon på er å snakke med den som er syk eller med helsepersonell som behandler dem. Leger, psykologer, sykepleiere og andre fagfolk har kunnskap om sykdommer og kan gi deg riktig informasjon om sykdommen til den du er bekymret for.

 

Spesielt ansvar

Helsepersonell har også et spesielt ansvar for å sørge for at barn og søsken får informasjon om sykdommen. Den plikten helsepersonell har til å ta vare på barn og unge som er pårørende, er beskrevet i Helsepersonelloven. Helsepersonell har en plikt til å sørge for at barn under 18 år får vite det de trenger å vite om sykdommen og behandlingen til den som er syk.

Mange steder er de blitt flinke til å gi informasjon, mens andre steder trenger de å bli bedre. Hvis du ikke får nok informasjon, har du rett til å spørre om mer.

 

Taushetsplikt

Det kan være vanskelig også for voksne å snakke om sykdom. Hvis foreldre ikke ønsker å dele informasjonen – ikke samtykker, som det heter – kan det være utfordrende for helsepersonell å fortelle så mye.

Men selv om helsepersonell har taushetsplikt, kan de fortsatt forklare hva som skjer med behandlingen og hva sykdommen generelt sett innebærer, selv om de ikke kan dele detaljerte opplysninger om akkurat den ene syke personen.

 

Hvem kan jeg snakke med?

Hvis du føler at det er vanskelig å få informasjon, kan det være lurt å snakke med en annen voksen du stoler på enn dine foreldre, som en lærer, helsesykepleier eller fritidsleder. De kan hjelpe deg med å få en bedre forståelse, og det kan føles lettere å dele tankene dine med noen.

Mange ungdommer har opplevd at det har vært nyttig å snakke med noen når de har vært pårørende, og det kan være en god hjelp å få støtte, selv om den de snakker med kanskje ikke har all informasjon om akkurat den sykdommen.

 

Det er helt OK å fortelle

Det er viktig å huske at det er lov til å snakke med andre voksne om det som skjer hjemme. Du har lov til å dele hvordan du har det med hvem du vil. Du svikter ikke familien din selv om du kanskje føler det sånn. Du gjør det for å få hjelp til å håndtere de følelsene og utfordringene du står i. Å ha noen å snakke med, kan gjøre situasjonen mye lettere å håndtere.

Det finnes også flere telefonnumre og nettsteder som kan være til hjelp hvis du ikke finner en voksen å snakke med. Å ta kontakt med slike tjenester kan gi deg muligheten til å være anonym og likevel få den støtten du trenger.