Hvis mamma, pappa eller noen i familien din blir veldig syk, har problemer med rus, eller havner i fengsel, sier loven at du er «barn som pårørende».

Du blir barn som pårørende enten det er en forelder, søsken, bonus-, foster- eller adoptivfamilie det gjelder.

 

Må informere barna

Mennesker som jobber med syke eller sitter i fengsel, som leger, sykepleiere, psykologer og fengselsbetjenter, må følge noen lover og regler. De må finne ut om den syke eller innsatte har barn – og passe på at barna får hjelp og informasjon. De har plikt til å gjøre det. En plikt er noe man må gjøre, ikke noe man kan velge selv.

Men for at de helsepersonell eller de som jobber i fengsel skal kunne snakke med deg, må de spørre foreldrene dine om lov først. Foreldrene dine må samtykke, som betyr å si ja.

 

Opp til foreldrene

Foreldre har ansvar for at barna deres har det bra. Det står i en annen lov, som sier at foreldre skal gjøre det som er best for barna. Og som oftest er det best å vite litt om det som skjer, selv om det kan være vanskelig.

Hvis du lurer på noe, er det lurt å stille spørsmål. Det er lov å være nysgjerrig og redd på samme tid. Det finnes voksne som gjerne vil hjelpe deg.

Hvis en av foreldrene dine, søsknene dine, eller noen andre i familien blir alvorlig syk, har rusproblemer eller havner i fengsel, er du det loven kaller «barn som pårørende».

Barn som pårørende er alle barn og unge under 18 år – uansett om det handler om biologisk, foster-, adoptiv- eller bonusfamilie.

Det er skrevet om barn som pårørende i flere lover og forskrifter, blant annet Helsepersonelloven og Forskrift om straffegjennomføring. Der står det at de som jobber med pasienter og innsatte har plikt til å finne ut om disse har barn, og sørge for at barna får den informasjonen og støtten de trenger.

 

Plikt til å informere

De som må følge disse reglene er for eksempel leger, sykepleiere, helsesykepleiere, psykologer, vernepleiere, jordmødre – og ansatte i fengsel, som fengselsbetjenter.

I tillegg står det i Spesialisthelsetjenesteloven at sykehus og behandlingssteder skal ha egne personer som er barneansvarlige. Barneansvarlige skal passe på at det finnes informasjon til barn og foreldre, og sørge for at det finnes trygge steder for samtaler.

Selv om barn og unge ikke har en rett til informasjon i loven, har de voksne en plikt til å gi informasjon. Det betyr at du som ungdom kan si: «Du har plikt til å gi meg informasjon om det som skjer.»

 

Foreldrene må si ja

Men før helsepersonell kan snakke med deg, må foreldrene dine gi samtykke. Det betyr at de må si ja til at noen snakker med deg om det som skjer.

Det er foreldrene dine som har hovedansvaret for deg, og loven sier at de skal gjøre det som er til det beste for deg. I de aller fleste situasjoner er det best å få vite noe – selv om det er vanskelig eller vondt.

For mange ungdommer kan det være godt å forstå hva som skjer hjemme. Du trenger kanskje ikke vite alt, men ofte hjelper det å vite litt, slik at du ikke blir gående og tenke det verste. Noen ungdommer blir veldig flinke til å skjule hvordan de har det – kanskje du også gjør det. Men husk: Det finnes voksne som har som jobb å støtte deg, lytte til deg og gi deg den informasjonen du har behov for.

 

Hva kan du gjøre?

Hvis du kjenner deg igjen og lurer på noe, kan du snakke med en lærer, helsesykepleier på skolen, eller andre voksne du stoler på. Du kan også kontakte steder som Ungepårørende.no.

Det kan være skummelt å ta det første steget, men du trenger ikke stå alene. Det finnes hjelp å få.