Å vokse opp med sykdom i familien kan gjøre barndommen annerledes. Mange vil bare passe inn og slippe å skille seg ut. Noen har vært flaue over den som er syk, samtidig som de får dårlig samvittighet for å føle det sånn. Andre har kjent på sinne eller ønsket seg en mer «normal» familie. Slike følelser er vanlige, selv om de kan være vanskelige å snakke om.

Mange lurer på når det er greit å fortelle om oppveksten sin – og til hvem.

Når vi flytter hjemmefra og starter på nytt, velger vi også hva vi vil vise frem og hva vi vil holde privat. Noen ønsker ikke å bli sett på som hun med lillebror på spesialskole eller han med pappa som har kreft. Andre kjenner på lojalitet til familien og synes det er vanskelig å dele. Det er også vanlig å tenke: «Vil de se annerledes på meg hvis de vet?» eller «Ødelegger jeg stemningen hvis jeg sier noe trist?»

Hvor lett det er å snakke om oppveksten, henger ofte sammen med hvordan familien har snakket om sykdom hjemme. Noen familier er åpne, mens andre er mer private.

 

Som ung voksen kan du selv kjenne etter hva som føles riktig for deg.

 

Å holde alt for seg selv kan gjøre det vanskeligere for andre å forstå hvordan du har det. Hvis du virker stille, fraværende eller trist, kan folk misforstå deg. Når du deler litt om deg selv, kan det bli lettere å få støtte og forståelse. Det gjør det også ofte enklere for andre å åpne seg tilbake, noe som kan skape nærhet og trygghet.

Samtidig betyr ikke åpenhet at du må fortelle alt til alle. Hvem du snakker med, og hvor mye du deler, er ditt valg. Tillit er viktig. Det kan være fint å starte med én person du føler deg trygg på. Noen spør av nysgjerrighet, mens andre spør fordi de bryr seg om deg.

Noen unngår å dele fordi de ikke vil utlevere den som er syk. Da kan det hjelpe å snakke om egne tanker og følelser, uten å gå inn i detaljer om andre. Mange opplever at det er lettere å snakke med noen som ikke kjenner familien, og som først og fremst er opptatt av hvordan du har det.

Det finnes ikke én riktig måte å gjøre dette på. Du bestemmer tempoet selv. Det viktigste er at du tar valg som kjennes trygge og riktige for deg.