Vårt svar

Hei!

Takk for at du tar kontakt med oss i Pårørendesenteret, dette var et kjempe viktig spørsmål! 

Så modig du er som forteller hvordan du har det.

Det høres ut som om du er veldig glad i lillesøsteren din, samtidig som du er skikkelig redd og bekymret for henne. Det er vanlig å ha mange forskjellige følelser på en gang. Du kan være glad i henne, redd for at hun skal dø, lei deg fordi du savner mamma og pappa, og kanskje til og med bli sint noen ganger. Ingen av disse følelsene betyr at du er en dårlig storebror.

Når noen i familien er veldig syke, kan det bli sånn at nesten all oppmerksomheten går til den som er syk. Mamma og pappa gjør sikkert så godt de kan akkurat nå. Men det betyr ikke at du ikke trenger dem. Selv om du er 9 år og flink til å klare mye selv, er du fortsatt et barn som trenger å bli sett, trøstet, få kos og få lov til å være akkurat deg.

Hvis det er vanskelig å si det høyt, kan du skrive det på en lapp eller sende en melding.

De voksne skal tåle å høre hvordan du har det. Du kan faktisk hjelpe dem med å forstå hva du trenger ved å fortelle det.

Kanskje du kan si noe sånt som: Jeg vet at lillesøster er veldig syk, og jeg skjønner at dere må være mye med henne. Men jeg er også redd og trenger dere. Jeg savner dere og føler meg noen ganger litt glemt

Det kan også være godt å ha en annen voksen du stoler på, som en lærer, helsesykepleier, besteforelder eller en annen du er trygg på. Du skal ikke behøve å bære alle de vanskelige tankene alene.

Og når du er redd for at lillesøsteren din skal dø, kan det være godt å få snakke med en voksen om akkurat den redselen. Du trenger ikke gå rundt og late som om du ikke er redd.

Du er ikke til bry. Du er ikke glemt. Og du trenger ikke være «den flinke og store» hele tiden.

Det er lov å trenge mamma og pappa, selv når man er 9 år.

Håper det var et greit svar :)