Hei og takk for at du skriver til oss!
Det du skriver om hvordan du har det, både hjemme med mamma og med venner, høres skikkelig vondt og strevsomt ut. Det er veldig bra at du har turt å si ifra til mammaen til bestevennen din, sånn at du ikke er så alene om det lenger og dere sammen kan begynne å finne ut av hvordan du kan få det bedre.
Når vi får høre stygge ting om oss selv nesten hver dag fra noen vi er glad i så er det sånn at vi kan begynne å tro de stygge tingene om oss selv også. Og det er ikke noe godt eller bra for oss.
Når vi ikke synes noe bra om oss selv så kan vi også begynne å gjøre ting, sånn som du skriver at mamma fant på telefonen din, for å bli likt av venner. Selv om vi vet at det er helt feile folk. Det tror jeg mange kan kjenne seg igjen i.
Det er også forståelig at mamma blir redd når hun finner de tinga på mobilen din og så viser hun redselen sin med sinne. Det skjer med mange voksne som blir redde for barna sine og hva de kan finne på som kan være farlig for dem. Redselen kommer ut som sinne, og så kan man true med ting for å prøve få barnet til å forstå at det ikke må gjøre de farlige tinga. Tenk det; egentlig er det kjærlighet. For hun hadde jo ikke blitt redd og sint om hun ikke var glad i deg og ville at du skulle ha det godt. Det der er ikke så lett å forstå seg på, men det skjer ofte.
Du skriver også at du vet ikke om du har lyst å dra fordi du er redd for hva mamma gjør. Det kan jeg godt forstå. Av og til er det likevel sånn at det kan være rett fordi om det er litt skummelt. Kanskje det at du drar kan gjøre at mamma bedre klarer å forstå hvor vanskelig du har det og at hun ser at hun trenger å finne ut av hvordan hun kan bli bedre for deg og dere sammen?
Det er uansett sånn at det er de voksne sitt ansvar å ta vare på barna og gjøre det de kan for å gjøre det på best mulig måte. Om mamma trenger hjelp for å få det til, så er det mamma sitt ansvar å søke den hjelpen.
Det er så bra at du fant ut at du skulle tørre å si fra til en voksen du stoler på og kan gi det rådet til andre. Det er akkurat det vi pleier å råde barn og unge til også. Hvordan fant du ut at det var noe du kunne gjøre? Det blir jeg nysgjerrig på.
Det er mange voksne som er opptatt av at barn skal ha det bra og som ønsker å være til hjelp. Det kan være læreren din eller helsesykepleieren på skolen, en god nabo eller foreldre til bestevennen din, sånn som du fant ut. Det finnes også sånne plasser som du nå har skrevet brev til, og som du også kan chatte med eller ringe til på nummer 90904848. Det er fint at du også vet om
Alarmtelefonen for barn og unge, som du kan chatte med eller ringe på nummer 116 111. De er vant til å snakke med barn og unge som har det vanskelig og vet ofte hva som er lurt eller nødvendig å gjøre.
Vi på ungepårørende.no ønsker deg lykke til videre og sender masse gode tanker til deg!
